Gir slanking av barn og unge økt risiko for spiseforstyrrelser og et forstyrret forhold til kropp og mat – eller er det trygt når det skjer i kontrollerte former i helsevesenet?
Fedmeforskere mener slanking er trygt når det skjer under oppfølging. Spiseforstyrrelseseksperter er uenige. I denne stillingskrigen blir det tykke barnet taperen.
(Ja, jeg polariserer litt her. Jeg vet det. Det finnes nyanser, men håper du følger meg. Frontene mellom fagmiljøene synes kort oppsummert meget steile sett utenfra. Og man mister barnets helhetlige og langsiktige helse av syne. Så delen om at det tykke barnet er taperen, det står jeg 100% inne for. Barnas foresatte rammes også av dette - og borte blir muligheten til å ta et informert samtykke på vegne av barnet.)
Studien som skaper debatt
En omdiskutert metastudie står sentralt i denne debatten - men hva forteller den oss egentlig? Studien brukes ofte som argument for at barn ikke tar skade av å delta i vektreduserende tiltak i regi av helsevesenet.
Her hjemme ble den sist trukket fram i en debatt som oppsto i fjor høst etter at en leser av Aftenpostens Sprek-spalte, reagerte på at avisens ekspert, overlege og fedmeforsker Jøran Hjelmesæth, ikke problematiserte et daglig inntak på 1200 kalorier og blindt anbefalte en innsender om å spise mindre og trene mer, uten å nevne risikoen for alvorlig sykdom og spiseforstyrrelser som følger med et så lavt energiinntak.
Hjelmesæth svarte til sitt forsvar at:
Lavkaloridietter (800–1200 kcal per dag) ikke er farlig for friske mennesker med tilstrekkelig kroppsfett (fedme).
Det ikke finnes en sikker årsakssammenheng mellom slanking og økt risiko for spiseforstyrrelser.
Og sist, men ikke minst at:
Vektreduksjon (slanking) i kontrollerte former, altså med veiledning fra spesialister, for eksempel i spesialisthelsetjenesten, attpåtil er forbundet med en lett redusert risiko for spiseforstyrrelser hos barn og unge med fedme.
Forskere og behandlere av spiseforstyrrelser reagerte sterkt. De uttalte at de var grunnleggende uenige med Hjelmesæths påstander, og hevdet at rådene hans kunne være skadelige. Det hele endte med en debatt i Dagsnytt 18 hvor Hanna Punsvik Eielsen (PhD og konstituert psykologspesialist ved Modum Bad) og Jøran Hjelmesæth møttes.
Hva sier metastudien egentlig?
Så tilbake til metastudien, The Treatment of Obesity with a Dietary Component and Eating Disorder Risk in Children and Adolescents (Jebeile et al., 2019).
(En metastudie er en undersøkelse av undersøkelser - den samler, vurderer og oppsummerer resultatene fra mange enkeltstudier for å gi et mer helhetlig bilde av kunnskapen innenfor et spesifikt tema.)
Studien konkluderte, ganske bastant, med at vekttapstiltak for barn reduserer risikoen for spiseforstyrrelser, en konklusjon som er kontroversiell og motstrider all forskning og vitenskap som finnes innen psykologi- og spiseforstyrrelsesfeltet:
“This review demonstrates that structured and professionally run obesity treatment leads to a reduction in the prevalence of ED, ED risk, and ED-related symptoms for most participants.” Jebeile et al., 2019
Da den ble publisert i 2019 uttrykte flere bekymring og påpekte studiens mange svakheter fordi den gir et misvisende bilde av risikoen for spiseforstyrrelser og forstyrret spising ved livsstilsintervensjoner, kalorirestriksjoner og vekttapsforsøk med barn og unge.
Klagen som ikke ble hørt
Dersom du søker den opp, ser du blant annet at det er sendt inn en klage til tidsskriftet “Obesity Reviews” hvor studien ble publisert hvor man oppfordret til at studien burde trekkes. Den ble ikke tatt til følge.
Kort oppsummert gikk klagen ut på at:
1. Metaanalysen bygger på svært heterogene (forskjellige) studier
Studienes varighet: Den inkluderte 29 intervensjoner med stor variasjon i varighet. De hadde alt fra 1 (!) uke til 13 måneder.
11 studier hadde ingen oppfølgingstid etter avslutning av intervensjonene, men ble likevel inkludert i analysen.
Andre forskere (De Giuseppe et al., 2019) som har gjennomgått lignende studier, har konkludert med at metaanalyser av denne sorten ikke er mulig på grunn av denne variasjonen:
“It was not possible to perform a meta-analysis due to the heterogeneity of study designs, interventions, outcome measurements, and populations.”
Å gjennomføre en metaanalyse på så ulike studier gir misvisende resultater og overdriver sikkerheten ved livsstilsintervensjoner og vektreduksjonsprogrammer for barn og unge.
2. Feilaktig rapportering av oppfølgingstid og deltakerantall
Metastudien hevder at studien inkluderer 7 studier med oppfølgingstid over 2 år, men dette er feil. Kun 3 studier oppfyller dette kravet, og de utgjør kun 7,5 % av det totale utvalget.
Flere feil i rapporteringen av antall deltakere overdriver datagrunnlaget. F.eks. oppgir studien at Braet et al. (2004) hadde 110 deltakere, men riktig tall var 89.
Feilaktig rapportering gjør at oppfølgingstiden ser lengre ut enn den faktisk var, og gir et falskt inntrykk av langsiktig sikkerhet ved livsstilsintervensjoner (slanking) for barn og unge.
Studien gir dermed inntrykk av å ha mer langsiktig data enn det faktisk finnes, noe som kan villede beslutningstakere.
3. Ignorerer risikoen ved slanking i barne- og ungdomsår
Studien overser store mengder forskning som viser at slanking øker risikoen for både vektoppgang og utvikling av spiseforstyrrelser over tid.
Flere av studiene i metaanalysen viste faktisk økt forekomst av overspising og spiseforstyrrelsessymptomer etter vektreduksjonsprogrammer, men dette ble ikke reflektert i konklusjonen.
“Dietary restraint” (bevisst kontroll av matintak) er en dokumentert risikofaktor for spiseforstyrrelser, men ble utelatt fra analysen selv om flere av studiene i metaanalysen rapporterte økning i dette.
Til sammen bidrar disse svakhetene til et forenklet og misvisende bilde av risikoene ved vekttapsprogrammer for barn og unge. Slik kan de påvirke både retningslinjer og politiske beslutninger, og brukes til å rettferdiggjøre flere nye livsstilsintervensjoner overfor barn og unge.
Hjemlige stemmer kritiserer også studien 🇩🇰
Nylig foretok gjengen i podcasten Radio Ligevægt en “debunk” av samme studie. De påpekte mange av de samme svakhetene:
Studiedesignet: De fleste studiene som ble inkludert i reviewet manglet kontrollgruppe. Uten dette kan vi ikke vite om de endringene man observerte faktisk skyldtes behandlingen eller andre faktorer.
Kort oppfølgingstid: Kun to studier fulgte deltakerne i mer enn fire år, selv om spiseforstyrrelser utvikles over lang tid.
Feilaktig databehandling: Seks randomiserte studier med kontrollgruppe viste ingen effekt, men disse dataene ble ikke inkludert i analysen.
Skjevheter i data: Frafall på opptil 60 prosent førte til at kun de som trivdes med intervensjonen ble inkludert i resultatene.
Misvisende konklusjoner: Studien hevder at vekttapsprogrammer reduserer risikoen for spiseforstyrrelser, men dette er ikke støttet av deres egne data.
Du kan lytte til ernæringsfysiolog Inger Bols og legene Christian Vøtz og Rasmus Køster-Rasmussen sin analyse i denne podcastepisoden:
Lederen av studien, Dr. Hiba Jebeile, er for øvrig forsker og klinisk ernæringsfysiolog tilknyttet Children's Hospital Westmead Clinical School ved University of Sydney. Hennes forskning fokuserer på sammenhengen mellom behandling av fedme og psyksisk helse.
(Du kan notere bak øret at hun også er såkalt “co-lead” og “program manager” for noe som heter “The EDIT Collaboration” - Eating Disorders In weight-related Therapy. Mer om deres arbeid ved en senere anledning. )
Obesity Reviews: Hvor studien er publisert, og hvorfor det er viktig
Obesity Reviews er et vitenskapelig tidsskrift som publiserer studier og analyser innen fedmeforskning, og regnes som et ledende tidsskrift på feltet.
Tidsskriftet er tilknyttet World Obesity Federation, en internasjonal organisasjon som arbeider for å anerkjenne fedme som en kronisk sykdom. Organisasjonen støtter forskning, forebygging og behandling, og retter sitt arbeid mot myndigheter, helsevesen og samfunnet for å redusere forekomsten av fedme. Gjennom rapporter, vitenskapelige publikasjoner og kampanjer, som World Obesity Day, søker de å fremme økt bevissthet og politisk handling, ofte i samarbeid med WHO.
(Og en liten side note: World Obesity Federation er delvis finansiert av og har tette bånd til legemiddelindustrien, blant annet Novo Nordisk og Lilly. Ikke et uvanlig fenomen blant slike organisasjoner, men jeg synes alltid det er fint å bli opplyst om slikt. Dette kan nemlig påvirke hvilke studier som finansieres og publiseres - og hvilke spørsmål som aldri stilles.)
Tidsskriftet publiserer ofte systematiske gjennomganger og metaanalyser. Og hvorfor er det relevant for deg å vite, spør du?
Fordi tidsskriftet har stor innflytelse på hvordan fedme forstås i helsevesenet og i politikken.
Det har en medisinsk tilnærming til fedme, der vektkontroll ofte står sentralt, og hvor lavere BMI gjerne er det overordnede målet.
Studiene som publiseres der kan forme retningslinjene for hvordan helsepersonell møter og behandler personer med høy vekt i det offentlige helsevesenet.
Og som vi har sett: Selv om tidsskriftet har vitenskapelig prestisje, betyr ikke det at alle artiklene er uten feil og svakheter. Som med all forskning må man vurdere metode, datakvalitet og mulige interessekonflikter nøye.
Så kan man tenke selv.