eMAMMO: Hvem passer på hele barnet?
Lavkaloridiett til barn i vekst og utvikling er ikke innafor. Det er ikke god helsehjelp. Allikevel settes nå 220 barn på lavkaloridiett i åtte uker – i forskningens navn og med offentlige midler.
Barna er 12-17 år. De er i vekst og utvikling.
De skal følge en matplan som gir 1200 kalorier om dagen. Den likner knekkebrødkuren. Studien heter eMAMMO (Mat og Medisin Mot Overvekt).
(Kostplanen er faktisk utviklet av den samme ernæringsfysiologen som har skapt nettopp tabloidenes yndling, den såkalte “knekkebrødkuren.)
Deretter følger 52 uker med enten placebo eller Wegovy kombinert med såkalt “levevanebehandling” gjennom digitale og fysiske konsultasjoner.
Det skjer i den offentlig finansierte studien eMAMMO som gjennomføres ved seks norske sykehus. På sykehusenes nettsider som inneholder informasjon til barna og foreldrene kan vi lese:
«Husk at sultfølelse er ubehagelig, men ikke farlig...Sultfølelse svinger og gir seg etter en stund uansett om du spiser eller ei.»
Det er en uvitenskapelig, eller i beste fall en unyansert påstand. Potensielt farlig er den også. Det er forskjell på sulten og sult. Her snakker vi ikke “det er en time til middag, jeg venter med å ta meg noe å spise”-sulten. Vi snakker kaloritelling og tips til hvordan overhøre kroppens signaler over tid.
Det er tvilsomt om det blir god helse av sånt. Ikke gir det lavere vekt over tid heller. Det er veldokumentert.
Dette likner mer medisinsk gaslighting, og underkjenner barnas kroppslige og høyst reelle fysiologiske respons på det å gi kroppen mindre mat enn den trenger.
For ikke å snakke om hva det gjør med psyken.
Tenk at en studie som bør ha barnas helse og trivsel i høysete, anbefaler de å tenke positive tanker, gjøre noe lystbetont, tygge Extra og drikke Solo Super når kroppen skriker etter mat?
Skal barna gå til sultne til sengs? Med foreldrenes hjelp og helsevesenets velsignelse?
(Rådene er hentet fra prosjektets nettsider under avsnittet Løsningsforslag for utfordringer under lavenergidiett, informasjon som er rettet mot barna og deres foreldre.)
Dette er på grensen til umenneskelig. Som mamma til to barn i dette aldersspennet kjenner jeg det i hjertet og magen.
Man må kunne forvente bedre av en studie av dette kaliberet.
For barn med høy vekt blir også sultne.
Ekstra kroppsfett beskytter verken mot de psykiske eller fysiske veldokumenterte bivirkningene av å putte kroppen i sultmodus og av slankeadferden som er nødvendig for å holde ut.
Tvert imot er lavkaloridietter risikosport for kropper som er i vekst og utvikling, både for kroppen og psyken.
Når vi i tillegg vet at lavkaloridietter verken gir lavere vekt eller bedre helse på lang sikt, og kommer med en stor psykisk og fysisk kostnad, er dette virkelig det beste vi kan sende barna våre ut i verden med?
Evnen til å telle kalorier og et normalisert forhold til å undertrykke kroppens livsviktige sultsignaler?
Akkurat disse barna har dessuten «minst et seriøst forsøk på vektnedgang uten å ha lykkes» bak seg. Det er et sitat fra protokollen, eller et inklusjonskriterium, som det heter. De går allerede til behandling i spesialisthelsetjenesten fordi de har høy BMI.
Barna er altså bare 12-17 år og allerede på god vei til å bli erfarne slankere.
«Tatt i betraktning alle tiltak mot potensielle ulemper så forventes det at fordelene mer enn oppveier ulempene ved deltakelse i studien.»
Det står i samme dokument. Studien har imidlertid en snever definisjon av «ulemper». Dens rasjonale lekker som en sil.
Vi vet jo at studier må fagfellevurderes før de publiseres, men etter å ha lest studieprotokollen tenker jeg i mitt stille sinn at kanskje skulle vi innført fagfellevurdering av studiedesign og protokoller også, før studiene får lov til å sveive i gang?
For etter å ha studert protokollen og studiens informasjonsmateriell inngående, er jeg dypt bekymret for etikken. Jeg er dypt bekymret for barna. Jeg er dypt bekymret for forskningens kvalitet.
Et annet eksempel som brukes i informasjonsmateriellet til barna og deres foreldre:
«Overvekt og fedme hos barn og unge kan gi redusert selvfølelse, lavere livskvalitet, smerter i knær og ankler, tung pust, dårlig fysisk form, sosial isolasjon, angst og depresjon. Vektnedgang vil redusere disse plagene.»
Kiloene er årsaken. Vektnedgang vil redusere plagene.
Skråsikkert. Unyansert. Og kanskje til og med uvitenskapelig. Eller i beste fall definitivt basert på selektiv lesning av tilgjengelig evidens.
Jeg kunne skrevet et helt essay om hvor problematisk studiens mange «argumentasjonsrekker» er. Eksempelvis er vektstigmaets effekt verken nevnt eller problematisert i studieprotokollen.
Vi må kunne forvente mer og bedre i 2025.
Dette er barna våre. Framtiden. Det kjæreste vi har.
Når historien om 2025 skal skrives, vil vi som samfunn kunne forsvare at vi lot dette skje?
På tross av all kunnskapen vi hadde om hvor skadelige slanking og lavkaloridietter er for barns fysiske og psykiske helse?
Hvem passer egentlig på hele barnet?
Studien er offentlig finansiert. Den ble tildelt 20 millioner kroner i 2021. Den fortjener en offentlig debatt.
Barna fortjener at vi tar en kollektiv alvorsprat, og blir enige om hva som er rett og galt.
Vi kan ikke tillate oss å miste vårt moralske kompass så fort vi hører ordene “alvorlig fedme”.
Prinsippet om å først og fremst ikke gjøre skade må fortsatt gjelde. Forholdsmessighet skal stå i høysete uansett hva vekten til barnet viser.
Og hvis barn først skal delta i forskning, har både barnet og foreldrene krav på tydelig og etterrettelig informasjon om studien og dens risikofaktorer. Barn er definert som en sårbar gruppe i forskningsetikken. Barna og deres foreldre skal settes i stand til å gi et såkalt fritt informert samtykke.
Det sier Helsinkideklarasjonen.
Det sier Helseforskningsloven.
Men det skjer dessverre ikke fullt ut i denne studien, basert på dokumentasjonen jeg har fått tilgang til og gjennomgått. Mer om det senere.
Poenget er:
Her har ingen passet på hele barnet.
Og på vegne av meg selv, forskningen, det tykke barnet håper jeg det ikke er for sent å rette det opp.
(Foto: Nationalt Center for Overvægt. Fotograf: Anne Kring)